 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
 |
Arktisk klassekamp
- Advent City og Longyear City 1905 – 1925 -
Publisert i tidsskriftet Heimen nr. 1, 2006
Etter sporadiske og svært små kulluttak på slutten av 1800-tallet, er det først etter 1900 man kan snakke om gruvebasert kulldrift av industriell karakter på Svalbard, eller Spitsbergen som tidligere var en mer vanlig benevnelsen på hele øygruppa. Med gruvedriften trådte nye aktører inn på denne arktiske arenaen; eiere i form av enkeltpersoner og selskaper; stedlige direktører og anleggssjefer som ledet og administrerte driften; funksjonærer og formenn av forskjellige slag; arbeidere i gruvene og på uteanleggene, - for å nevne de kanskje mest sentrale.
Av Jan Oscar Bodøgaard
I 1909 var det i alt ni selskap på Spitsbergen, men bare to hadde etablert gruveanlegg med kulluttak av større omfang. På nordsiden av Adventfjorden startet det engelske selskapet The Spitzbergen Coal and Trading Company opp gruvedrift i 1905, og stedt ble kalt Advent City. Etter bare 3 års drift, i 1908, innstilte selskapet virksomheten. På andre siden av fjorden, i Advent Bay, etablerte det amerikanske American Coal Compani et anlegg i 1906. Det kan nevnes at i begge selskapene var det også norske eierinteresser. Etter American Coals mest markante eier, John Munroe Longyear, ble Longyear City en vanlig benevnelse på anlegget i Advent Bay. Det ble i 1916 kjøpt av et norsk syndikat, konstituert samme år under navnet Store Norske Spitsbergen Kulkompani Aktieselskap.
Fram til 1925 var Spitsbergen et ”terra nullis”, dvs. et juridisk ingenmannsland, området var ”lovløst” i den betydning at ingen nasjon hadde juridisk suverenitet over det. Gruvedriften som ble etablert var derfor ikke underlagt nasjonale lover og bestemmelser. Etter Store Norskes overtakelse av American Coals anlegg i Longyear City i 1916 ble virksomheten der etter hvert mer preget av hva som gjaldt ved tilsvarende anlegg i Norge. Generelt ryddigere juridiske forhold på hele øygruppa ble det etter 1925 da Svalbardtraktaten av 1920, som ga Norge suvereniteten over området, trådte i kraft.
Det er forholdet mellom arbeiderne i Advent City og Longyear City, på den ene side, og gruveselskapenes eiere og stedlige ledere, på den andre, som vil stå sentralt i det videre arbeidet. Vi vil i særlig grad ta for oss perioden 1905 – 1916, da det var utenlandske selskap som sto for gruvedriften, men vil også behandle virksomheten i Longyear City etter at Store Norske overtok anlegget, og fram til norsk suverenitet ble gjort gjeldende i 1925. Slik vil vi kunne se hele denne perioden under ett hvor Spitsbergen var et ”terra nullis”, og også få fram i hvilken grad eierselskapenes nasjonale tilhørighet virket inn på de sosiale forholdene. Vi vil forsøke avdekke sentrale utviklingstrekk i forholdet mellom aktørene, for så å sammenfatte og gjøre noen konklusjoner angående hvilke faktorer som her virket inn, hvor også tidligere forskning på området vil bli trukket inn.
Ut fra at benevnelsene Spitsbergen og Longyear City var hva som ble benyttet i den tida vi skal ta for oss, vil vi holde oss til disse. Det var først etter 1925 at Svalbard og Longyearbyen ble de offisielle norske navnene.
Advent City 1905 - 1908
På oppdrag fra John Munroe Longyear skrev Nathan H. Dole America in Spitsbergen, som utkom i 1922, samme år som Longyear døde. Doles to-binds verk er historien om American Coals virksomhet på Spitsbergen, men omhandler også anleggsdriften til Spitzbergen Coal i Advent City. Dole opplyser at før Longyear døde hadde han ”twice read the typoscript of the work, had made many modifications and suggestions and had carefully gone over all the page proofs, except about two hundred pages of the second volume.” Slik er Doles arbeid nærmest skrevet med påholden penn, og det er tydelig at Longyears oppfatninger av og holdninger til norske myndigheter og nordmenn generelt, og norske/skandinaviske arbeidere spesielt, skinner igjennom, og setter sitt tydelige preg på Doles framstilling.
Den norske geologen og polarpioneren Adolf Hoel bruker, i sitt bredt anlagte 3-binds verk Svalbards historie 1596 – 1965, gjennomgående Dole som referanse når han omtaler de sosiale forholdene i Advent City og Longyear City. Angående virksomheten i Advent City skriver Hoel: ”Vinteren 1906/07 overvintret om lag sytti mann under ledelse av en tidligere offiser i den britiske arme. Arbeidet ble imidlertid alvorlig hemmet av streiker og uroligheter”. Hoel siterer Dole når han forklarer at arbeidskonfliktene skyltes dels rikelig tilgang på alkohol som fikk arbeiderne til nærmest å gå berserk, dels det forhold at Spitzbergen Coal ikke hadde vært nøye nok i ansettelsen av arbeidsfolk. Dermed kom det personer til det engelske anlegget som ikke var mors beste barn. Ifølge Dole og Hoel var dette ”bråkmakere og oppviglere”, som politiet i Norge var glad for å bli kvitt. Det var disse som, godt hjulpet av nærmest fri flyt av alkohol ved anlegget, fikk de andre arbeiderne med seg på aksjoner mot gruveledelsen.
Angående tilgangen på alkohol, tyder mye på at det var den engelske anleggslederen, Muschamp, som selv som var ansvarlig for denne. I Ny Tid, Arbeiderpartiets avis i Trondheim, ble det sommeren 1907 opplyst at Muschamp ved sesongstart det foregående året hadde med seg 14 500 flasker øl, 52 kasser whisky og 1 ½ fat rom. Videre sies det at Muschamp ikke ville utbetale lønn til de som ikke kjøpte alkohol. Etter en avstemning blant arbeiderne krevde disse at alkoholsalget måtte stanse, og dette skjedde da også, men uten at uroen ved anlegget opphørte. Etter flere mindre streiker gikk arbeiderne i april 1907 til generalstreik.
Historiker Dag Skogheim har lagt fram en notatbok, en slags dagbok hvis forfatter er ukjent, men som må ha deltatt i denne streiken i Advent City våren 1907. I dagboka fortelles det ikke om arbeidere som i alkoholdrus begikk hærverk og utøvde vold, men om arbeidere i streik for bedre lønns- og arbeidsforhold, og i diskusjon om hvorledes man skulle forholde seg til en gruveleder som nektet de streikende mat.
Muschamp, eller ”Skjæfen” som han omtales som i dagboka, hadde som tidligere offiser åpenbart en autoritær lederstil som virket kraftig provoserende på arbeiderne. Ved en anledning grep han til våpen overfor arbeiderne, men ble da avvæpnet og forskanset seg etterpå i boligen sin, av frykt for hva han trodde arbeiderne kunne finne på.
Mye tyder på at det første 1. mai-toget på Spitsbergen ble arrangert under streiken i Advent City i 1907. Arbeiderne gikk i demonstrasjonstog med paroler som ”Frihet, Likhet, Brorskap” og ”8 timers arbeidsdag”. Etter toget var det tale og middag, og om kvelden fest hvor det ikke ble servert alkohol, for - som det het i et referat i Nordlys, Arbeiderpartiets avis i Tromsø; ”vi hadde allerede for længe siden tvunget Muschamp til at indstille trafikken, derfor kunde vi ogsaa fejre dagen paa den rette maate”. Her framstår arbeiderne som ansvarlige, men også villige til å kreve og kjempe for skikkelige bo- og arbeidsforhold. Dette står i klar kontrast til Muscahamps framstilling av forholdene. I et intervju i Ny Tid sommeren 1907 uttalte han at de mange konfliktene skyltes ”en flok paa 30 personer, som manglet al respekt baade for love og orden, og som dernord vilde benytte seg af anledningen til at lave en hel del spetakler og udskeielser, de ikke kunde rammes for, da de befandt seg utenom et lovordnet samfund”.
Spitzbergen Coals styre var av samme oppfatning som Muschamp, og på forsommeren 1907 mente det situasjonen var så ut av kontroll at styret rettet en henvendelse til den brittiske ambassade i Kristiania for å få sendt et marineskip til Spitsbergen, slik at man fikk ”stilt de opprørske arbeiderne for krigsrett”. Denne henvendelsen, og en lignende til den norske regjering, ble for øvrig avslått, med den begrunnelse at Spitsbergen lå utenfor både engelsk og norsk jurisdiksjon.
Streiken endte med kompromiss mellom arbeiderne og ledelsen i Spitzbergen Coal; man skulle overlate til en voldgiftsdomstol i Tromsø å avgjøre hvorvidt streiken var berettiget eller ikke. Her fikk imidlertid ikke de streikende medhold, det ble fastslått at de ved å gå til streik hadde begått kontraktbrudd, hvilket medførte at de skyldte Spitzbergen Coal betaling for kost og losji for vintersesongen.
Vi forlater Advent City her. Etter 1907/08-sesongen, hvor antallet arbeidere ble redusert til mellom tretti og førti, innstilte Spitzbergen Coal virksomheten. Selskapets investorer var utålmodige; de ønsket rask avkastning og ville ikke satse lengre. Imidlertid var det amerikanske selskapet American Coal Company i ferd med å etablere seg på andre siden av Adventfjorden, i hva som etter hvert ble hetende Longyear City. American Coal oppsto som et resultat av at amerikanske interessenter, med J. M. Longyear i spissen, i 1904 kjøpte opp områdene det norske selskapet Trondhjem-Spitsberegn Kulkompagnie hadde til gruvedrift på Spitsbergen. American Coals anlegg var i operativ drift fra 1906 til 1915. Året etter ble det kjøpt av Store Norske Spitsbergen Kulkompani Aktieselskap.
Longyear City; ”amerikanerårene” 1906 - 1916
Etter oppstarten i 1906 var anlegget i løpet av få år utbygd med fjellheis opp til gruveinngangen, kai for utskipning, diverse hus og brakker, kraftstasjon, telefon, jernbane, taubane og anlegg for direktelasting av båtene.
J. M. Longyears fetter, William Munroe, ledet anleggsdriften sommeren 1906 og fram til han døde i februar året etter. Arbeidsstyrken denne første ordinære driftssesongen var på i alt åtti mann, deriblant fire engelske gruvearbeidere. Med kummerlige boforhold og tøffe arbeidsvilkår varte det ikke lenge før den første streiken var et faktum.
Dole refererer fra en rapport Munroe skrev, og ifølge denne kom streiken svært overraskende: ”Nobody had heard any complaints from the men, and none of us knew but that everything was OK, when suddenly nearly all hands went on strike (so called). Of course it was not a strike for they are under a rigid contract for the summer. They wrote out a long list of demands including increased pay, and declared that if I did not sign it they all were to quit now and go back to Norway on the first steamer...”. Slik Munroe beskriver konflikten var den et resultat av at noen få “bad men” fikk de andre med seg, og at disse ikke gikk av veien for å bruke trusler overfor de som i første omgang ikke ville være med. Når disse siste forsto at Munroe både kunne og ville beskytte de, falt streiken sammen, forteller Dole. Munroe poengterer at de engelske gruvearbeidere ikke tok del i streiken, og derved kunne driften holdes i gang på et minimum.
I brev de streikende arbeiderne skrev til Ny Tid trer et mer sammensatt bilde av konflikten fram. Her fortelles det om elendige innkvarterings- og arbeidforhold; fem arbeidere måtte sove i telt da det ikke var sengeplasser inne til alle, det var nærmere en times mars til gruven, og maten var dårlig og utilstrekkelig. Da så noen arbeidere kom til matteltet før åpningstid, oppsto en krangel mellom disse og Munroe, - som truet med å hente gevær om ikke arbeiderne forlot teltet. Arbeiderne valgte tre menn til å forhandle med Munroe, men alle krav ble avvist og dermed ble streiken igangsatt. Brevskriveren avviser at noen ble truet til å streike; ”…det er bli fremhævet for alle mand at de faar handle som de har forstand til hver for sig. Til dato er vi 81 mand som streiker og alle er enige om at holde ut og vise de amerikanske kapitalister at vi mener hva vi siger og ikke med det første gir efter”. Munroe lyktes imidlertid med å få slutt på streiken, de streikende nærmest ble sultet ut, og etter ni dager tok de fleste opp igjen arbeidet, mens seks arbeidere valgte å ta første båt tilbake til Norge.
Selv om arbeidere i Longyear City i brev til norske aviser ga uttrykk for misnøye med forholdene, og advarte mot å inngå kontrakter med American Coal, så gikk driften i Longyear City stort sett fredelig for seg fram til høsten 1910. Da krevde arbeiderne 30 % lønnsøkning, noe som ble avslått av ledelsen, som satte arbeiderne på daglønn inntil kravet ble trukket. 1. desember ga arbeiderne opp lønnsaksjonen og godtok de gamle betingelsene.
Blant denne sesongens arbeidere var to svensker som hadde kommet til Spitsbergen etter sigende på falske papirer. ”Straks de var kommet på land, forsøkte de lage bråk og få arbeiderne til å nedlegge arbeidet”, skriver Hoel. Når det ikke lyktes gikk de over til kortspill og ”flådde arbeiderne så godt de kunne”. De, fortsetter Hoel, ville verken arbeide eller betale for kost og losji. Etter at arbeidsformannen grep inn, ”slo de seg på oppvigling”. Da sommersesongens arbeidere kom opp fra fastlandet, lyktes det to svenskene, sier Hoel, å få disse med på en ”sympatistreik” med streikende gruvearbeidere i Norge. Det kom da til en dramatisk episode; ifølge Dole/Hoel gikk svenskene løs på American Coals stedlige direktør, Gibson, og arbeidsformannen, begge amerikanere, med klubbe og spade. Imidlertid maktet de å forsvare seg; en av svenskene ble slått bevisstløs før de begge ble ført om bord i et kullskip som skulle til Norge.
Igjen får vi en annen versjon av konflikten når hjemvendte Spitsbergenarbeidere blir intervjuet av norske aviser. Her blir de to svenskenes atferd forklart med at de følte seg lurt av American Coal da de ikke fikk gratis overfart til fastlandet, noe de mente de var blitt lovet, samt at de fant kostholdet dårlig og utilstrekkelig. Dermed oppsto en heftig krangel som utviklet seg til fysisk håndgemeng. Videre vakte det harme og forbitrelse blant arbeiderne da deres vedtak om å sende støttebidrag til kamerater i Norge som var rammet av lock-out ble vanskeliggjort av direktør Gibson.
Arbeiderveteranen Aasmund Selfors forteller til Dag Skogheim og i ”I manns minne” om sitt opphold i Longyear City sommeren 1911, dit han kom etter at de første streikende var sendt til Norge. Selfors beretter om skitne og kummerlige innkvarteringsforhold ved anlegget til American Coal, som han karkteriserer som ”det mest daddelverdige arbeidssted jeg kan huske å ha vært”. Elendigheten fikk arbeiderne til å reagere. En femmannsdelegasjon troppet opp på direktør Gibsons kontor, de ønsket forhandlinger om bedre boforhold, høyere akkordpris, bedre sanitær forhold og bedre vannforsyning. Gibson svarte med å trekke fram en revolver og legge den på bordet foran seg. Og beskjeden arbeiderne fikk var klar; om de ikke var fornøyde med forholdene kunne de bare reise tilbake. Arbeiderne svarte med å rigge opp en primitiv fane med inskripsjonen ”Direkte Aktion. Frihet. Likhet. Boderskap”. Med denne troppet de opp foran Gibsons kontorbrakke, men ”der ble det ingen parlamentering, ikke fikk vi komme inn, og direktøren kom ikke ut”. De fleste av de 210 streikende reiste tilbake til Tromsø, og fikk der beskjed av American Coal’s representant, sakfører Holmboe, at siden arbeiderne hadde gått til streik og rømt fra anlegget, hadde de heller ikke krav på utbetaling av innestående lønn.
Også sommeren 1912 ble preget av uro og konflikter. Uenighet om kontraktinnholdet resulterte i streik, men etter at direktør Gibsons etterfølger, Scott Turner, hadde gjort visse innrømmelser, gikk de fleste tilbake til arbeidet, bortsett fra ”en gruppe på om lag tyve mann hvorav ikke så få var svensker”, som ifølge Hoel, ”nektet likefrem å arbeide”. Disse ble sendt med første båt tilbake til Tromsø.
Senere på sommeren gikk arbeiderne på ny til streik, med krav om høyere minstelønn. Kravet ble avslått, og gruveledelsen krevde at arbeiderne tok opp igjen arbeidet. I sin rapport til American Coals styre skrev direktør Turner: ”Some of the strikers had firearms, and a single outbreak would have necessitated a decided show of force. The striking miners stoned the teen Englishmen we have here, and kept them penned up in their house, and one carpender who wanted to stay here was nearly killed…” Turner forteller også hvordan de streikende marsjerte gjennom ”the camp” med røde flagg, og at anleggsledelsen bare gjennom å være ytterst tålmodig og tilbakeholden unngikk bruk av vold. Dole/Hoel opplyser at Turner ga beskjed om at de av arbeiderne som ville, kunne reise tilbake til Norge ved første anledning. 238 mann gjorde det, men av disse returnerte 49 da de ved ankomsten til Tromsø sa de var blitt tvunget til å streike. De øvrige arbeiderne forsøkte å forhindre at de dro tilbake, og i tumultene som oppsto måtte politiet gripe inn og arresterte 25 av de streikende.
Her kan de være på sin plass kort å forklare systemet med enkeltmannskontrakter. Ved ansettelse før overfarten til Spitsbergen måtte arbeiderne underskrive en arbeidskontrakt for gjeldende sesong (sommer eller vinter). Dette hadde Spitzbergen Coal praktisert ved anlegget i Advent City 1905 - 1908, det samme gjorde American Coal i Longyear City og senere også Store Norske. Nektet man å godta lønns-, arbeids-, kost- og innkvarteringsbetingelsene slik de var nedfelt i kontrakten, vel, da ble man ikke ansatt, eller fikk - om man protesterte etter ankomst til Spitsbergen - beskjed om å ta første båt tilbake til fastlandet. Ved sesongslutt opphørte kontraktforholdet, og ønsket en arbeider ansettelse for neste sesong måtte ny kontrakt underskrives. Selskapene registrerte arbeidernes arbeidsinnsats, deres aktivitet i forbindelse med konflikter og generelle atferd, og forsøkte praktiserte - ved ikke å inngå kontrakt med arbeidere som i selskapenes øyne hadde vist negativ atferd - siling av arbeidsstokken.
Sommeren 1913 og sesongen 1913/1914 kom det til et par mindre konflikter. Ved en anledning ble en gruppe på rundt tyve arbeidere, eller ”bråkmakere” som Hoel karakteriserer de, hjemsendt. Disse anla sak mot American Coal, og fikk medhold i krav om økonomisk erstatning. Slik gjorde norsk rettsvesen, forklarer Dole, det vanskelig for selskapet å utøve kontroll over arbeiderne. Første verdenskrig skapte problem av en annen karakter for American Coal. Restriksjoner i både de krigførende land og i Norge gjorde det vanskelig å skaffe til veie og bringe fram forsyninger og reservedeler, likeså ble det vanskelig å opprettholde normale og nødvendige post- og telegrafforbindelsene mellom Longyear City og selskapets kontorer på fastlandet. Høsten 1915 ble hele arbeidsstyrken brakt til Tromsø, og selskapets eiendeler og lager ble lagt ut for salg.
Som følge av krigen ble det økt etterspørsel etter kull, og dermed bedre priser. Samtidig fryktet norske myndigheter at krigen ville sette en stopper for kullforsyningene fra Spitsbergen, noe som kunne få konsekvenser for brenselssituasjonen i Norge. Imidlertid var det ikke før Longyear henvendte seg til svenske interessenter, at det ble tatt initiativ til et norsk oppkjøp. Her spilte den norske regjering en aktiv rolle, og vinteren 1915/1916 gikk et norsk syndikat i forhandlinger med Longyear. Det ble oppnådd enighet mellom partene sommeren 1916, og i november samme år ble Store Norske Spitsbergen Kulkompani Aktieselskap formelt stiftet.
Longyear City 1916 – 1925.
Med Store Norskes overtakelse av anlegget i Longyear City i 1916 var ”amerikanerperioden” over, men systemet med enkeltmannskontrakter fortsatte, og konflikter oppsto på samme måte som tidligere rundt kost-, innkvarterings- og arbeidsvilkårene. På den annen side skjedde det noe nytt; senhøstes 1916 ble den første fagforeninga på Spitsbergen stiftet. Om det tidligere hadde vært organiserte konflikter, så hadde ikke disse sprunget ut fra eller nedfelt seg i noen fagforening. American Coal hadde kontant slått ned på alle tendenser til organisert opptreden fra arbeidernes side gjennom å forsøke sile arbeidsstokken, og framfor alt gjennom å isolere og sende tilbake til fastlandet aksjonerende arbeidere. I oktober 1916, etter at siste båt før vinteren var gått, slik at gruveledelsen ikke kunne bruke hjemsendelse som mottrekk, ble Longyear City Lokale Samorganisation opprettet. Denne foreninga kom til å holde en lav profil, noe som muligens skyltes at ikke alle arbeiderne tegnet seg som medlemmer, rundt 20 – 30 av nærmere hundre arbeidere.
Gjennom Nordlys hadde redaktøren, Peder Kaasmoli, flere ganger oppfordret Landsorganisasjonen og Norsk Arbeidsmandsforbund til å engasjere seg i Spitsbergenarbeidernes sak, men uten reaksjon. 26. juni 1917 kunne så Nordlys melde at i Tromsø hadde arbeidere som ventet på å reise til Spitsbergen ”selv tat seg av saken og dannet en syndikalistisk organisation. La saa herrerne i Folkets hus pusle med sit”. At en av bakmennene ved opprettelsen av Spitsbergen Syndikalistiske Federation var redaktør Kaasmoli, ble ikke nevnt. . Overfor den passivitet Landsorganisasjonen og Arbeidsmandsforbundet hadde vist, ville han med sitt engasjement muligens synliggjøre at arbeiderne kunne komme til å velge andre organisasjonstilknytninger, eksempelvis til Norsk Syndikalistisk Federation.
Til Dag Skogheim forteller Spitsbergen-veteranen Peder Mosti at blant arbeiderne på overfarten til Longyear City i juni 1917 ble det åpent snakket om nødvendigheten av å organisere seg og å reise krav om bedre kost-, innkvarterings - og arbeidsvilkår. Etter ankomsten ble Longyear City Lokale Samorganisation vakt til live, et nytt styre ble valgt, og etter å ha stilt krav og fått avslag på 8 timers arbeidsdag, minstelønn pr. dag, fire måltider pr. dag, m.m. ble det erklært streik 1. juni 1917. Da streikeledelsen erkjente sin syndikalistiske tilhørighet, samtidig som de streikende høylytt demonstrerte at de hadde dynamitt, inntok Store Norskes direktør, Karl Bay, som da var i Longyear City, en avvisende holdning, og i Kristiania besluttet regjeringa – etter henstilling fra Store Norskes styre – å gripe inn. Til tross for at Norge ikke hadde jurisdiksjon over Spitsbergen ble et marineskip sendt oppover, og de i overkant av hundre streikende ble ført til fastlandet, de norske til Tromsø og de svenske arbeiderne – som utgjorde majoriteten – til Narvik, og videre med tog over grensa.
Høsten 1917 ble Nordlys Arbeiderforening dannet, med ”solide, sindige folk” i styret, slik Store Norskes stedlige vintersjef, ingeniør Sigurd Westby, kommenterte. Den samme Westby var en ivrig dagbokskriver, og hans dagbøker og notater som dekker årene 1916 – 1945, har blitt tilrettelagt for utgivelse av ”polarjournalisten” Birger Amundsen. Dagbøkene gir et godt tidsbilde av forholdene i Longyear City, men må – som annet kildemateriale – anvendes kritisk. Generelt kan man si seg enig i Amundsens karakteristikk av Westby som en ”romslig person med stor sans for hverdagens mange pussigheter”, og i fortsettelsen; ”men det ligger også en faderlighet i tonen hans, som om arbeiderne er barn og må behandles deretter.”
Nordlys Arbeiderforening fikk gjennomslag for enkelte krav, men synes å ha hatt en heller løselig og uformell karakter. Sommeren 1918 ble den reorganisert til Spitsbergen Arbeiderforbund, med det formål ”at samle alle arbeidere paa Spitsbergen uten hensyn til fag- eller arbeidsbranche i en fælles organisation, for at de ved bevisst solidarisk samvirke kan ivareta sine fælles økonomiske og sociale interesser”. Alfred Nilsen, sekretær i Arbeidsmandsforbundet, var en sentral person ved opprettelsen av denne fagforeninga. Han befant seg sommeren 1918 i Longyear City for å sette seg inn i organisasjonsforholdene der, og var også sterkt medvirkende til at det senere på sommeren ble inngått en overenskomst mellom Store Norske og Spitsbergen Arbeiderforening. Med denne overenskomsten, den første på Spitsbergen, opphørte systemet med enkeltmannskontrakter, om enn ikke for godt. På den annen side viste fortsatt Landsorganisasjonen og Arbeidsmandsforbundet lunkenhet i forhold til å la Spitsbergen Arbeiderforbund bli medlem, noe som fikk foreninga til å vedta at den ikke ønsket noen tilknytning, men være en selvstendig organisasjon.
Høsten 1918 brøt det ut konflikt, organisert ”skoft”, som hadde sitt utspring i at arbeiderne mente de bl. a. ble beordret til farlig arbeid. Denne endte med at av en arbeidsstyrke på over hundre og tretti mann meldte syv mann seg for hjemreise, deriblant formannen i fagforeninga. På vårparten neste år var det, ifølge Westby, enkelte ”uheldige elementer” blant arbeiderne som forsøkte opprette en lokal samorganisasjon, tydelig inspirert av arbeider- og soldatrådsbevegelsen på fastlandet. Dette førte ikke fram, og høsten 1919 ble en ny ettårig overenskomst inngått mellom fagforeninga og Store Norske. Da denne skulle reforhandles sommeren 1920 skjedde det i en atmosfære som, slik Westby beskriver det, ikke var særlig god. Forhandlingene ble flere ganger avbrutt av spontane streiker, uten at disse hadde direkte med forhandlingene å gjøre. Formannen i fagforeninga, ”en oppvigler av kjedeligste sort”, ble hjemsendt da han, ifølge den stedlige ledelsen, flere ganger hadde utvist grov uaktsomhet under arbeid. Om arbeiderne godtok Store Norskes forslag til ny overenskomst, sa selskapet seg villig til å trekke anklagene mot formannen. Dette ble ikke akseptert, og dermed ble full streik iverksatt. Over to hundre og femti streikende ble hjemsendt, mens Store Norske etter hvert fikk på plass nye arbeidere for vintersesongen 1920/1921.
Uten ny overenskomst måtte arbeidere som skulle til Longyear City på ny underskrive enkeltmannskontrakter, og dette kom til å vare fram til 1925. Riktignok ble det opprettet ei fagforening senhøstes 1920, men denne fikk en heller kort levetid, og noe navn på den har vi ikke. Om Store Norske gjennom kontraktsystemet forsøkte unngå at aktive fagforeningsfolk kom til Longyear City, så fortsatte likevel arbeiderne å gi uttrykk for misnøye over forholdene, og da spesielt maten. I januar 1922 la arbeiderne ned arbeidet ”under påstand”, som Westby uttrykte det, av at ”middagsmaten senere tid stadig blitt dårligere og nu ganske uspiselig”. Som vintersjef sa Westby seg villig til forhandlinger på betingelse av at arbeidet ble gjenopptatt, noe som arbeiderne gikk med på.
Blant sommerarbeiderne samme år var det en del svensker, en av disse ville kort tid etter ankomsten reise tilbake da han mente nettopp maten var for dårlig. Ifølge Westby var det ingen av ”våre egne” arbeidere som sluttet opp om kritikken. Han anså dette som et forsøk på å skape uro og konflikt. ”Antagelig er det utsendte observatører for de hjemlige syndikalister, som ikke har glemt oss.” .
I begynnelsen av sommersesongen 1925, da utskiftingen av arbeidere pågikk, ble det tatt initiativ til å opprette ei fagforening: ”Efter at der paa spisesalen den 1ste juni enstemmig blev besluttet at danne en forening blant arbeiderne ved Store Norske avholdtes konstituerende møte den 7de juni paa Skjæringen”, heter det i referatet fra dette utendørs massemøtet. Et forslag om tilslutning til den kommunistiske Røde Faglige Internationale ble trukket tilbake, og mot 2 stemmer falt et forslag om å danne en uavhengig lokal forening. Dermed sto valget mellom tilslutning til Norsk Arbeidsmandsforbund eller Spitsbergen Syndikalistiske Federation, og med 11 stemmers majoritet ble førstnevnte valgt. Før avstemninga hadde begge forslagenes tilhengere uttalt at de, uansett avstemningsresultat, ville respektere resultatet og gå inn i foreninga. På medlemsmøte ei uke senere ble navnet på foreninga vedtatt å være Longyear City Arbeiderforening, og det ble opplyst at medlemstallet var på rundt 300. Denne gang ble Longyear City-arbeidernes fagforening tatt opp i Arbeidsmandsforbundet, og eksisterer i dag under navnet Longyearbyen Arbeiderforening.
Drøyt to måneder senere ble Norges suverenitet over Spitsbergen gjort gjeldende. Nå skulle norske lover og bestemmelser ligge til grunn for all virksomhet på øygruppa. Samtidig var Longyear City inne i en sosial endringsprosess. Stadig flere av Store Norske funksjonærer og arbeidere kom tilbake sesong etter sesong, og mange etablerte seg med familier i Longyear City. Noen samfunnsinstitusjoner hadde blitt opprettet før 1925, og flere kom til, slik at Longyear City gikk fra å være et gruveanlegg til å bli et lite bysamfunn; Longyearbyen.
Arbeidskonfliktenes utviklingstrekk og årsaker
Alt fra første spadestikk i Advent City og fram til norsk suverenitet ble gjort gjeldende i 1925, er det åpenbart at fraværet av et styrende og regulerende lovverk skapte problem, både for arbeiderne og gruveselskapene. For arbeiderne fordi de opplevde å stå helt rettslig beskyttelse overfor selskapenes bestemmelser vedrørende kost-, bo- og arbeidsbetingelsene slik disse var nedfelt i arbeidskontraktene. Riktignok ser vi både i 1912 og 1913 at de streikende fikk medhold av norsk rett i krav om utbetaling av reise- og kostpenger, men i de mer grunnleggende, prinsippille spørsmål rundt leve- og arbeidsvilkårene var det selskapenes kontrakter som gjaldt, ikke norsk lov. På den annen side var det en stadig kime til bekymring for gruveselskapene at de ikke kunne gripe effektivt inn overfor arbeidernes protester og aksjoner, f. eks. ved å sette de mest aktive ”bråkmakerne” bak lås og slå. Dette lå bak Spitzbergen Coals forslag om at selskapets stedlige driftsleder skulle gis fullmakter av den engelske og norske regjering til å behandle rettskrenkelser på Spitsbergen. Forslaget ble avvist, på samme måte som anmodningen om å sende et marineskip nordover.
Etter streiken sommeren 1912 fikk arbeiderne utbetalt hva de hadde til gode hos American Coal, med fratrekk av transporten tilbake til fastlandet. Noen arbeidere reiste da sak mot selskapet, og fikk medhold i at transporten ikke kunne trekkes fra. Det samme skjedde også sommeren 1913, og som vi har sett vakte dette irritasjon i American Coal, og selskapet så etter hvert med skepsis på norske myndigheters Spitsbergen-politikk. Her kan bare kort nevnes at det var nettopp den økende gruveaktiviteten på Spitsbergen som gjorde en avklaring nødvendig angående øygruppas internasjonale status. Og i prosessen fram mot Spitsbergen-konvensjonen av 1920, som altså ga Norge suvereniteten, var både den amerikanske regjeringen og American Coal meget kritiske overfor forslag som berørte amerikanske borgeres rettigheter og eiendommer på Spitsbergen.
I seg selv er gruvearbeid fysisk og psykisk krevende, og det å arbeide ved en kullgruve på Spitsbergen, under arktiske forhold, var ekstra belastende. I de lange, kalde og svarte månedene i vintersesongen var øygruppa hermetisk lukket fra omverdenen. Fra siste skip i oktober til første i mai/juni var arbeidere, funksjonærer og ledelse overlatt til seg selv. Ensomhet på den ene side og sosial omgang man ikke kunne flykte fra på den annen, var med på å gjøre dette til en vanskelig opplevelse for mange. At enkelte da fant trøst i alkoholen, er forståelig, spesielt siden brennevinsflaska sies å være en ikke ukjent gjest i rallarmiljøet, blant gruve- og anleggsarbeiderne. Under slike forhold er det forståelig at arbeiderne så fram til at vinteren skulle ta slutt, og ifølge Dole, Hoel, o.a. var det om våren arbeiderne var spesielt vanskelige å ha med å gjøre. Når ”munroesyken” satte inn, kom sinnene lett i kok, og da kunne bagateller - som misnøye med maten - utløste større konflikter. Navnet; ”munroesyken” kom av American Coal’s egen båt, D/S Munroe, som ofte var sommersesongens første båt til Longyear City, og dermed et kart tegn på at nå gikk det mot sommer og hjemreise. Det kunne nok være at ”munroesyken” forårsaket uro og gnisninger på forsommeren, men på den annen side må også andre faktorer trekkes inn for å få en fullstendig konfliktforståelse, for det forekom ofte konflikter også sensommers og i vintersesongene.
Disse spontane og ofte kortvarige ”matstreikene” kan, ifølge historikeren Bjørg Evjen, også forstås som ”en sikkerhetsventil, hvor lang tids misnøye med forholdene generelt kom ut”. Dette må imidlertid ikke overskygge at arbeidernes kritikk av kvaliteten på maten i hovedsak var berettiget. Også det forholdet at funksjonærer og stedlige leder fikk bedre mat enn arbeiderne, var en kilde til stadig kritikk.
Når det gjelder bakgrunnen for å gå til streik, peker Svalbardhistorikeren Thor B. Arlov på flere forhold. Longyear hevdet ved flere anledninger at lønnsforholdene for arbeiderne i American Coal var gode og lå på et høyere nivå enn for tilsvarende arbeid i Norge. Arlov sier da også at ”lønn var i og for seg sjelden den fremste” årsaken for å gå til streik, og han fokuserer i større grad på kummerlig innkvartering, dårlig matkvalitet og dårlige hygieniske forhold. I tillegg kom isolasjon og mørketid, og ”over det hele hvilte en grunnleggende kulturkonflikt mellom de nordiske arbeiderne og den amerikanske ledelsen, slik tilfellet også var i det britisk-norske selskapet Spitzbergen Coal”. Her henviser Arlov til Longyear og Turner og deres negative oppfatninger av nordmenn og norske forhold generelt og skandinaviske arbeidere spesielt.
Generelt utviste American Coals eiere og ledere liten innsikt i norske forhold, og deres holdninger til norske myndigheter og norske/skandinaviske arbeiderne var gjennomgående negativ. Om nordmenn generelt uttalte Longyear; ”Drinkink appears to be the curse of Norwgians. They seem to have no will to withstand its allurements, and they have no ”head” for it”. Og han ble stadig overrasket hvor lite villige norske arbeidere var til å bli instruert for å lære nye arbeidsoppgaver. Ifølge direktør Turner var ”every workman in this North country…a Socialist, and sworn to impede the working of capital whenever possible. The miners are most undependable”. Ja, American Coals misstillit til skandinaviske arbeidere var så stor at selskapet vurderte å erstatte disse med arbeidskraft fra England, Nord Amerika eller Kina!
Hvem var så disse arbeiderne som gikk i land ved Longyear City, hvilken bakgrunn hadde de, og hvorfor valgte de å reise til Spitsbergen? Aasmund Selfors forteller: ”Artic Coal averterte etter folk om sommeren 1911. Da var det stor lock-out og vi gikk arbeidslaus i massevis. Penger eide jeg ikkje, men tjuvåkte opp til Tromsø der selskapet hadde kontor…I alt var vi vel en 150 mann; norska, svenska, finna, russera og noen engelskmenn…vante anleggsarbeidera og gruvearbeidera heile gjengen nesten…”. Av Selfors forstår vi at gruvene på Spitsbergen var siste utvei til arbeid for mange, noen var svartelistet pga. agitasjons- og organisasjonsvirksomhet, mens andre var rammet av lockout i Norge dette året. I stor utstreikning var det ”busen”, rallare, som dro nordover, unge rotløse arbeidere som var vant til å dra fra anlegg til anlegg, og som ikke vek av veien for å stille krav og gå i kamp for å få kravene igjennom.
Selfors forteller om de som sto i spissen for streiken i 1911: ”Svært mange av oss var erfarne og drevne organisasjonsfolk både faglig og politisk. Denne oppdragelsen hadde vi fått opp gjennom årene i det radikale Ungdomsforbundet av 1903°…Den gamle reformistiske og forsiktige organisasjonstaktikken uten konkret ideologisk mål fordømtes nådeløst. Parti- og fagforeningspolitikken skulle være aktivistisk og i sitt mål revolusjonær…”. Slik var arbeiderne i Longyear City, forteller Selfors, preget av at det var ”gode tider i relasjon til det vi var vant med. På den annen side ble vi trassige og stålsatte av nederlaget for de svenske arbeiderne under storstreiken i 1909 og Norsk Arbeidsgiverforenings årelange forsøk på å knuse våre organisasjoner…”
I Sverige led den svenske landsorganisasjonen nederlag i storstreiken i 1909. Mange arbeidere kritiserte organisasjonen for å være for forsiktig og reformistisk. Disse gikk sammen og stiftet den syndikalistiske Sveriges Arbetares Centralorganisation i 1910. I Norge var mange arbeidere på samme måte kritiske overfor den norske Landsorganisasjonen, og inspirert av den amerikanske syndikalistiske fagorganisasjonen Industrial Workers of the World ble Martin Tranmæl en ledende kraft i opprettelsen av Fagoppositionen av 1911, en organisert fraksjon i Landsorganisasjonen. Senere utgjorde svenske syndikalister grunnstammen i Norsk Syndikalistisk Fedreation da denne ble dannet årsskiftet 1916/1917.
De ”rene” syndikalistene i Sveriges Arbetares Centralorganisation, og senere i Norsk Syndikalistisk Federation, forkastet alt partipolitisk arbeid og inngåelse av bindende tariffavtaler, i motsetning til ”halvsyndikalistene” i Fagoppositionen. Det var gjennom sine økonomiske, faglige organisasjoner, og med generalstreiken som det fremste våpen, arbeiderne skulle oppnå kontroll over produksjonsmidlene. Både Hoel og Arlov framhever det sterke svenske innslaget blant arbeiderne både i Advent City og Longyear City, og likeså at det blant disse var mange syndikalister. Disse kom til å stå i fremste rekke i ”syndikaliststreiken” sommeren 1917. Denne hadde sin bakgrunn i de samme forhold som hadde forårsaket arbeidskonflikter tidligere. Forskjellen var at i 1917 - med opprettelsen av Longyear City Lokale Samorganisation og Spitsbergen Syndikalistiske Federation - ble misnøyen med kost-, innkvarterings- og arbeidsvilkårene slik de var bestemt av arbeidskontraktene ”fanget opp og kanalisert av syndikalister”, slik Ivar Lund-Mathisen uttrykker det sin hovedoppgave i historie, som har nettopp syndikaliststreiken i 1917 som sentralt tema.
Som vi har påpekt tidligere hadde ikke Landsorganisasjonen og Arbeidsmandsforbundet, tross flere oppfordringer, gjort noe med situasjonen for arbeiderne på Spitsbergen. Dette kan ha sammenheng med Spitsbergens uklare rettslige status; uten norsk suverenitet over øygruppa valgte organisasjonene en tilbakeholdende linje vedrørende forholdene ved gruveanleggene. Derfor var det i 1916 - 1917 radikale fagforeningsfolk, gjerne med bakgrunn i Sveriges Arbetares Centralorganisation og i den fagopposisjonelle og ungsosialistiske bevegelsen i Norge, som tok initiativ til organisering av Spitsbergen-arbeiderne. For dem ”framsto gruvesamfunnene på Spitsbergen som en høvelig misjonsmark for de syndikalistiske ideer”. Hva som synes åpenbart er at det blant arbeiderne som i juni 1917 dro fra Tromsø til Longyear City må ha vært opptil flere organiserte syndikalister og syndikalistsympatiserende, og som trolig hadde vært med på opprettelsen av Spitsbergen Syndikalistiske Federation i Tromsø. På den annen side er det uvisst i hvilken grad selve streiken i seg selv var planlagt på forhånd. Imidlertid oppretter man ikke ei fagforening uten å være forberedt på at de krav foreninga stiller kanskje ikke vil bli innfridd, og at det derfor kan komme til konflikt og streik.
Ved overenskomsten i 1918 mellom Store Norske og Spitsbergen Arbeiderforbund oppnådde arbeiderne å få gjennomslag for mer enn hva man hadde krevd året i forveien. Direktør Bays klart avvisende holdning overfor fagforeningas krav i 1917 kan derfor ha å gjøre med at Bay var inneforstått med at det var syndikalister som hadde regien i foreninga og av streiken. Lund-Mathiesen sier det slik: ”Det at arbeiderne var organisert av syndikalister var trolig meningsbestemmende for selskapet og norske myndigheter”.
Som vi har sett hadde fagforeningene som ble opprettet i perioden 1916 – 1925 en heller kort levetid. På grunnlag av de erfaringer han gjorde i Longyear City sommeren 1918, framholdt Alfred Nilsen, Arbeidsmandsforbundets sekretær, at det var en sammenheng mellom vanskene med å opprette mer faste organisasjoner og den vanligvis korte tida arbeiderne var på Spitsbergen. Evjen er inne på det samme når hun drøfter den faglige utviklinga de første tiårene i Longyear City. Hun peker ikke bare på hvorledes American Coal slo ned på alle forsøk fra arbeidernes side på å organisere seg, men også på - og her henviser hun til historikeren Knut Kjeldstadli – hvorledes mer strukturelle forhold, som stabilitet over tid, er en viktig faktor i etablering av en sterk organisasjon. Om arbeiderne i løpet av vinteren utviklet et fellesskap, og dermed et grunnlag for fagorganisering, så hadde den korte tida disse foreningene eksisterte ”sammenheng med utskiftinga av folk, at sommer- og vinterstyrken ikke rakk å bli kjent med hverandre og dermed sikre kontinuiteten i foreningene”.
Evjen henviser også til en undersøkelse av sosiolog Jon Gullowsen, som viser at ufaglærte arbeidere generelt står svakt som gruppe som følge av bl.a. stor grad av personalgjennomtrekk og at bedriftsledelsen i et åpent arbeidsmarked lett kan foreta utskiftinger. Dette var tilfelle i Longyear City, hvor gruveledelsen registrerte arbeidernes innsats og aktivitet. Og fikk en arbeider karakteristikken ”agitator” på arkivkortet sitt, mener Evjen det ”innebar liten mulighet for reengasjering”.
Generelt er det vanskelig å se at Store Norske, sammenlignet med American Coal, hadde en vesentlig annen holdning til arbeidernes misnøye med og aksjoner mot kost-, innkvartering - og arbeidsforholdene. Etter det korte mellomspillet med overenskomster i årene 1918 – 1920, var selskapets reaksjoner overfor aksjonerende arbeidere å gi de det samme valg som American Coal hadde gjort; akseptere vilkårene i kontraktene eller ta første båt tilbake til fastlandet.
I perioden 1920 – 1925 måtte arbeiderne på ny forholde seg til enkeltmannskontrakter, og Store Norske forsøkte å unngå at organisasjonsvante arbeidere kom til Longyear City. Om arbeidere sto fram gjennom agitasjon og annen faglig aktivitet som Store Norske ikke fant akseptabel, ble de av selskapet oppfattet som brysomme og med dårlig innflytelse på de andre arbeiderne, - som tilfelle var med formannen i fagforeninga i 1920.
Når arbeiderne protesterte på kontraktbestemmelsene ble dette av så vel Spitzbergen Coal, American Coal og Store Norske tolket som sosialistisk oppvigleri som ikke kunne tolereres, da slikt kunne sette produksjon og mulighetene til fortjeneste i fare. Ved å skrive under på enkeltmannskontraktene hadde arbeiderne, slik selskapene så det, fraskrevet seg retten til å komme med innsigelser og kreve endringer. Arbeiderne på sin side, hvorav mange hadde sin organisatoriske og ideologiske bakgrunn i den radikale del av arbeiderbevegelsen, ble provosert over kontraktsystemet i seg selv, ”slavekontrakter” var en vanlig benevnelse, samt over direktører og arbeidsledere som kontant avviste hva arbeiderne mente var betimelige krav. Her må innskytes at underordna funksjonærer fra tid til annen ga uttrykk for sympati med arbeiderne; under voldgiftssaken i forbindelse med streiken i Advent City i 1907 ga en engelsk maskiningeniør arbeiderne sin fulle støtte i anklagene overfor Muschamp, og en amerikansk elektriker i American Coal omtalte de norske arbeiderne positivt, - selv ble han av Longyear karakterisert som ”a round peg in a square hole”. Dette hører imidlertid til unntakene, funksjonærene sluttet generelt helt og holdent opp om selskapenes opptreden overfor arbeiderne.
Arbeiderne som samlet seg på Skjæringa sommeren 1925 hadde ønske om og vilje til å gå sammen, til å organisere seg i håp om oppnå bedre livs - og arbeidsvilkår. Imidlertid er det uklart hvem initiativet til å opprette ei fagforening kom fra. Mer generelt kan opprettelsen av Longyear City Arbeiderforening sees i sammenheng med et forhold vi tidligere har vært inne på; at det i Longyear City hadde dannet ”seg en ”stamme” av folk som etter hvert hadde fått stadig mer erfaring med hensyn til Longyearbyen som arbeidsplass”. Det at Svalbardttraktaten skulle tre i kraft i 1925 skapte muligens forventninger hos disse om mer ordnede, ”norske” forhold i Longyearbyen. Mye i tråd med dette sier Evjen om Store Norskes reaksjon på dannelsen av Longyear City Arbeiderforening; ”kanskje innså ledelsen, når de sammenlignet med utviklingen på fastlandet, at fagbevegelsen var en faktor de ikke kom utenom”.
Avslutningsvis kan vi si at forholdet mellom henholdsvis arbeidere og gruveeiere og - ledere i gruvesamfunnene på Spitsbergen i perioden 1905 – 1925 var preget av konflikter på flere plan. På den ene side var det de større konfliktene, så som streikene i 1911, 1912, 1917 og 1920, der arbeiderne ønsket å endre mer grunnleggende forhold ved tilværelsen som gruvearbeider i Arktis. Her ble arbeidernes krav kontant avvist av selskapene, og de streikende satt på første skip til fastlandet. På den andre side var det flere spontane arbeidsnedleggelser, organisert ”skoft”, o.lign., som gjerne bunnet i misnøye med kostforholdene, men som samtidig også var - slik vi har sett Evjen påpeke – en måte arbeiderne reagerte på forholdene generelt. Uansett type konflikt så framstår de sosiale forholdene ved gruvesamfunnene på Spitsbergen i denne ”lovløse” perioden, slik vi har sett de bli framstilt gjennom arbeidernes egne brev og beretninger og av Dole, Hoel og Westby mer på gruveselskapenes premisser, å være preget ikke bare av kulde, karrighet og slit, men også av sosial og kulturell avstand og mistillit.
Kilder
Muntlig minne:
Arkiv i Nordland, Bodø: Aasmund Selfors intervjuet av Dag Skogheim.
Aviser:
Ny Tid 1906, 1907, 1911.
Nordlys 1907, 1917.
Solidaritet 1919.
Litteratur:
Amundsen, Birger; Svarthvitt. Mitra forlag 2001.
Arlov, Thor B: Svalbards historie. Tapir akademisk forlag 2003.
Dole, Nathan Haskell: America in Spitsbergen. Volume I & II. Marshall Jones Company 1922.
Evjen, Bjørg: Longyearbyen 1916 – 1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn. Doktorgradsavhandling, Tromsø 1996.
Evjen, Bjørg: Bergverkssamfunn i Arktis i Drivnes, Einar Arne & Jølle, Harald Dag (red.): Norsk polarhistorie 3, Gyldendal 2004.
Hoel, Adolf: Spitsbergens historie, bind 2. Sverre Kildals Boktrykkeri 1966.
I manns minne. Daglegliv ved århundreskiftet, band II. Det norske samlaget, Oslo 1928.
Lund-Mathiesen, Ivar: Grubesamfunnene på Spitsbergen 1905 – 1917. Syndikaliststreiken og militærintervensjonen sommeren 1917. Hovedoppgave i historie, Oslo 1974.
Skogheim, Dag: Dokumentasjon. En streik på Spitsbergen i 1907. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1983.
Skogheim, Dag: Minnehistorie og arbeiderkultur. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1984.
Skogheim, Dag: Grav der du står. Kontrast nr. 2, 1978.
Vatten, Ole: Longyearbyen 1905 – 1925. Et norsk samfunnsoppbygging og utvikling. Hovedfagsoppgave i historie, Trondheim 1980
Westby, Sigurd: Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916 – 1945. Store Norske 2003.
Lund-Mathiesen, Ivar: Grubesamfunnene på Spitsbergen 1905 – 1917. Syndikaliststreiken og militærintervensjonen sommeren 1917. Hovedoppgave i historie, Oslo 1974, s. 15 – 16.
Dole, Nathan Haskell: America in Spitsbergen. Marshall Jones Company 1922, s. V.
Hoel, Adolf: Spitsbergens historie, bind 2. Sverre Kildals Boktrykkeri 1966, s. 563.
Skogheim, Dag: Dokumentasjon. En streik på Spitsbergen i 1907. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 2, 1983, s. 139 – 153.
Muschamp i intervju i Ny Tid 26.07.1907.
Dole II 1922, 68-69…………………………………….
Tidens Tegn 13.07.1911, Ny Tid 01.07.1911 og 26.09.1911.
Aasmund O. Selfors i I manns minne. Daglegliv ved århundreskiftet, band II. Det norske samlaget, Oslo 1928, s. 180 – 188. Intervjuet Skogheim har gjort med Selfors er tilgjengelig ved Arkiv i Nordland, Bodø.
Dole II 1922, s 237………………………………………………..
Amundsen, Birger; Svarthvitt. Mitra forlag 2001, s. 64.
Skogheim, Dag: Minnehistorie og arbeiderkultur. Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1, 1984, s. 72
Westby, Sigurd: Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916 – 1945. Store Norske 2003, s. 112.
Westby, Sigurd: Store Norske Spitsbergen Kulkompani 1916 – 1945. Store Norske 2003.
Evjen, Bjørg: Bergverkssamfunn i Arktis i Drivnes, Einar Arne & Jølle, Harald Dag (red.): Norsk polarhistorie 3, Gyldendal 2004, s. 156.
Arlov, Thor B: Svalbards historie. Tapir akademisk forlag 2003, s. 259.
Skogheim, Dag: Grav der du står. Kontrast nr. 2, 1978 s. 17.
° Norges Socialdemokratiske Ungdomsforbund, Arbeiderpartiets ungdomsorganisasjon.
Vatten, Ole: Longyearbyen 1905 – 1925. Et norsk samfunnsoppbygging og utvikling. Hovedfagsoppgave i historie, Trondheim 1980, s. 92.
Evjen, Bjørg: Longyearbyen 1916 – 1975. Fra arktisk arbeidsplass til etablert industrisamfunn. Doktorgradsavhandling, Tromsø 1996, s. 228.